Fine diktet :)

Det var med åndedraget han trådde inn i henne.
Uten å tørke av seg på beina engang.
Snodde sin vei gjennom korridorene som gjør henne så komplisert.

Der alle menn før ham hadde vært villfarne, fant han veien.
For han hadde GPS.
Ord som alle pakker inn i bobleplast,
serverte han på sølvfat med eple i munnen.
Hun slukte hans ord som de skulle vært sukkerbiter.

Korridorene var støvet ned av gammelt hat mot verden.
Hat mot alt.
Der alle menn før han hadde vært støvallergikere,
fant han fram kost og feiebrett.




Det er så fint skrevet og beskrevet, og er litt sånn jeg føler det nå. :)