happysad

Det er sommer. Det er tid for happy-Kjersti. Jenta uten bekymringer. Jenta som elsker sommeren. Jenta som elsker å bare være til.

Så hvorfor er det ikke sånn? Hvorfor skifter jeg hele tiden mellom å være så glad at jeg kan sveve på skyene, og dager jeg bare vil tilbringe hele dagen under dyna?

De glade dagene er superdager! Jeg våkner tidlig, og er glad når jeg våkner. Ikke et snev av morgengrettenhet finnes i kroppen min disse dagene. Jeg tar på meg kjole, gjør ikke noe om det er litt kaldt. Alt er fantastisk. Lukten av blomster, lukten av sol, lukten av sommer. Selv lukten og følelsen av regn får meg til å danse på disse dagene. Jeg kan snakke til hvem som helst, gjøre hva det skal være. Jeg tenker fjærlette tanker som får meg til å danse bortover gatene mens jeg nynner på sanger litt høyere enn det som egentlig er lov. Det er på dager som disse jeg vet at livet kommer til å bli mer og mer fantastisk for hver dag som går!




Men så faller jeg ned fra lykkeskyen min...



De triste dagene er forferdelige. Jeg ligger som oftest i senga. Det er ikke gøy å stå opp. Jeg er sur og morgengretten. Jeg kommer sent på skolen. Jeg tar på meg kjole, men angrer så snart jeg er ute. Likevel går jeg med den hele dagen og føler meg utilpass. Jeg vil helst ikke snakke med noen. Jeg stenger meg inne. Ingenting er vakkert lenger. Alt gjør meg trist, sint og nedfor. Om det er sol på himmelen og jeg hører isbilen, så har ikke det noe å si. Jeg blir liggende under dyna. (Ved nærmere ettertanke glemmer jeg som oftest sad-Kjersti når isbilen kommer.)

Mellomhumør finnes ikke, men i det siste har det definitivt vært flest av happy-dagene. Jeg liker de dagene. De gjør meg sterkere hver gang, for de får meg til å tørre å gjøre ting jeg egentlig ikke tør. Ting som å guide en buss gjennom fem holdeplasser i edru tilstand, ting som å spise alene på restaurant, bestille time hos tannlegen. Nå håper jeg bare humøret stabiliserer seg. Fryser fast på happy-Kjersti. Det ville vært en herlig følelse!